Portrettintervju av Rødhette

Av Silje T. Mykland

Rødhette snakker ut for første gang etter den dramatiske hendelsen i skogen.

Jeg sitter spent å venter på at Rødhette skal ankomme grupperommet jeg venter i på Vennesla videregående skole. Jeg undres om hun finner fram? Kanskje hun distraheres av de fine blomstene i veikanten opp Auraveien? Man vet aldri med den frøkenen.

Døra åpnes forsiktig. Rødhette titter forsiktig inn. Jeg ber henne sette seg i stolen. Hun ser seg usikkert rundt om i rommet, setter fra seg soppkurva. Hun spør om jeg har en et glass med vann som hun kunne sette buketten sin i under intervjuet. Når hun endelig har rigga seg og blomstene sine, kan hun sette seg.

”Hvordan går det med deg fortida? Har du kommet deg etter den traumatiske opplevelsen?” Rødhette ler den litt dumme, fnisete latteren sin og himler med øynene. ”Ja, er du gal! Lenge siden det var glemt” ”Så litt spenning i hverdagen har aldri skada noen?” ”Nei, det kan jeg aldri tro. Eller jeg må jo si det at det var en smule ubehagelig å ligge i den mørke slimete magen til den stygge ulven.” ”Hva med bestemor? Hun overlevde greit?” ”Ja, sånn passe egentlig. Etter et par glass med ”vinen” jeg hadde medbrakt ble formen betraktelig bedre.” smiler Rødhette lurt. ”Ja, for det var vin?” spør jeg litt overasket. ”På mine kanter kaller vi det vin, men det er egentlig bare et dekknavn for HB.” Rødhette gliser. ”Hva er HB om jeg tørr spørre?” ”Hjemmebrent vel! Er du dum eller noe sånt?”

Stakkars bestemor tenkte jeg med meg selv. Hun slipper så vidt unna ulven takket være en tapper jeger, men hennes eget barnebarn prøver å alkoholforgifte henne med hjemmebrygga brennevin. Jeg må si at mitt inntrykk av Rødhette har endret seg betraktelig. Jeg gir henne mitt styggeste blikk, og husjer henne ut rommet. Soppkurva og buketten tar jeg selv. Hah!